Fotoalbum Hurtigruta 2011

På Hurtigruta "NORDLYS" i mai mnd.

Sol og blankt vann i 6 dager.

Tusen takk til alle deltagerne.

Ragnhild og Øyvind 🤩


Vårtur 2011.

Vårtur med Hurtigrutebåten NORDLYS ble gjennomført 30.april til 5. mai 2011, med til sammen 52 deltagere.
Vi startet turen ut i fra Gardermoen med fly til Kirkenes. Vi fikk en fin tur nordover det lange landet vårt. Det ble servert mat og vi hadde utsikt en stor del av turen, da det var skyfritt store deler av turen. Da vi nærmet oss landing kunne vi se ut over store nakne fjellvidder, med en del snø.
Vi landet i Kirkenes og gikk inn i en ventende buss, det var vind, og snøværet var ikke langt unna. Turen inn til båthavna var ganske lang, vi kjørte gjennom en del av bebyggelsen og for oss søringer virket det nokså nakent uten noen form for trær og busker.
Ved båten ble det noe ampert, da vi ble bedt om å avlevere bagasjen, uten noen forklaring. I tillegg hadde de som overtok bagasjen problem med å lese sine lister med navn, så dette gikk forferdelig sendt og det var kaldt på kaien, bare 2 grader.
Endelig kom vi ombord og fikk våre lugarer og turen sydover begynte.

Kirkenes (nordsamisk: Girkonjárga, finskKirkkoniemi) fikk bystatus i 1998 og er  administrasjonssenteret i Sør-Varanger kommune. I Kirkenes er sentrumsgatene skiltet både med det latinske og det kyrilliske alfabetet. Omkring 10 prosent av befolkningen i selve Kirkenes er russere.
Hovednæringen i Kirkenes var i mange år gruvedrift. På det meste hadde gruvedriften 1500 ansatte. I den senere tid har turisme overtatt som den viktigste næringen i Kirkenes. Det råder for tiden optimisme i Kirkenes, blant annet i forbindelse med planlagt oljeutvinning i Barentshavet.
Kirkenes ble kraftig bombet under andre verdenskrig. 320 bomberaid sørget for at Kirkenes var en av de hardest rammet byene under andre verdenskrig.

MS Nordlys la ut fra Kirkenes og byen forsvant i synsranden. De fleste gikk en tur rundt på båten for å gjøre seg kjent, før vi gikk på informasjon og sikkerhets møte i Panoramasalongen.
Vi seilte i gråt og kjølig vær, men snart var kl. 13.00 og vi inntok vår første lunsj ombord.
Det var dekket en stor lunsjbuffe med mat og drikke for en hver smak, det var vanskelig å velge og maven ble mett før øynene.

Vardø var neste anløp. Det var fortsatt vind og kaldt vær, flere av oss hadde tenkt seg opp på Vardøhus festning, men da vi fikk ”snøstorm” på kai, rømte en del tilbake til båten, men noen hardhauser fortsatte.
 
Vardø
(av varg + øy – «ulveøya»), nordsamisk Várggát, kvensk Vuorea.
Kibergneset ved Vardø er det østligste punktet på fastlandet i Norge. Her ligger rester av et tysk kystfort fra Andre verdenskrig.
Vardøya er tilknyttet Europavei 75 gjennom den 2892 meter lange
Vardøtunnelen under Bussesundet åpnet 16.august 1984 av kong Olav V, som landets første undersjøiske tunnel.

Fiske har lenge vært hovedinntekten til Vardøsamfunnet. I etterkrigstiden betydde Forsvarets tilstedeværelse også mye. Byen er nå under omstilling, og sivil overvåking av havområdene utenfor ser ut til å bli et nytt satsningsområde i tillegg til utvikling av turismen.   Etterretningstjenesten har en stasjon på Vårberget i Vardø, FSTV, der den omstridte Globus II-radaren står.
Det er fremdeles et mindre, militært kommandantskap på Vardøhus festning. Det er Norges østligste og verdens nordligste festning; og ble bygget av kong Håkon V Magnusson omkring år 1300.

Vi fortsetter turen langs Varangerhalvøya til Båtsfjord, før skipet ankommer Berlevåg på kvelden.
Varangerhalvøya avgrenses av Tanafjorden i vest og Varangerfjorden i sør og Barentshavet i øst og nord. Høyeste punkt er Stangnestind på 724 m.o.h.


Da vi la til kai i Båtsfjord spiste vi en herlig middag, så de fleste så stedet kun fra middagsbordet.

Båtsfjord ligger på Varangerhalvøya ut mot Barentshavet. All bosetning er samlet i det store fiskeværet innerst i den 13 km lange Båtsfjorden . Ishavsveien, Riksvei 891 over Båtsfjordfjellet (400 moh), gir tettstedet helårs veiforbindelse.
Båtsfjord er en av Finnmarks største fiskehavner med rundt 10 000 båtanløp i året og har en rekke anlegg for fiskeforedling.
Fuglefjellet Stauran er verdenskjent for sitt store mangfold av hekkende sjøfugl og havørner..

Berlevåg kommune (nordsamisk: Bearalvági gielda) har 1100 innbyggere.
Da tyskerne trakk seg tilbake på slutten av 2. verdenskrig (fra september 1944 til februar 1945) brukte de den brente jords taktikk og all bebyggelse i Berlevåg ble brent ned.

Berlevåg ble landskjent da filmen Heftig og begeistret som handler om Berlevåg mannssangforening, fikk stor suksess i 2001. Flere andre film og TV-produksjoner er også knyttet til stedet, som for eksempel  Ante (1977), Babettes gjestebud (1987) og Veiviseren (1987).

Ved Berlevåg passerte vi den nordgående Hurtigrutskip MS Richard With.

I Berlevåg lå vi kun et kvarter, så det ble å se stedet fra båten. Berlevåg ligger på et flatt område og ser mer ut som et tettsted på sør-vestlandet, men uten trær og busker, det virket så nakent.
Vi la ut fra kai og det var blitt kveld. Da vi hadde startet ut fra hjemmene våre tidlig denne dagen, var vi slitne så vi sa god natt og gikk til våre lugarer.

I løpet av natten var båten innom Mehamn, Kjøllefjord og Honningsvåg, men jeg tror ingen av våre deltagere var oppe for å se disse anløps stedene.  

Vi våknet opp til dag to, og nå hadde været blitt vesentlig bedere.
Vi var på vei til kai i Havøysund og vi gikk for å se tettstedet fra dekk. Stedet er ikke stort, men her kunne vi se Havøysundbrua, en av de mange bruene som er bygget langs vår kystlinje. Vi så Hydros vindmøllepark på toppen av Gavlen, som noen mener ødelegger naturopplevelsen, men det må kun være for å ha en negativ mening.

Havøysund (nordsamisk: Ávanuorri) er et tettsted og fiskevær i Måsøy kommune. Fiskerinæring er viktigste næringsvei med en rekke fiskefartøy, to store fiskeindustribedrifter samt landets nordligste klippfisktørkeri.
Norsk Hydro har bygget en vindmøllepark på øya, noe som har blitt et landemerke for alle sjøfarende. Vindmøllene ligger på Gavlen, hvor utkikkspunktet Arctic View gir utsikt ut i Barentshavet og til det arktiske øyriket omkring.

Vi la fra kai og det var frokosttid. Vi forsynte oss av den rikelig og velsmakende menyen og fortærte dette mens vi så ut på fjell og fjord.
Hvite fjelltopper og blått hav ble det mye av i dagene framover, vi passerte enda en Hurtigruteskip på tur nordover, MS Nordstjernen.
Ferdig med frokost, gikk flere ut på dekk og andre til Panoramsalongen for å se på naturen og de små stedene langs land ”hvor man ikke skulle tru at nokon kunne bu.”

Etter noen timer seilte vi inn til Hammerfest.
Som Statoil ansatte var vi opptatt av Melkøya og det ble fotografert mye, under innfarten til Hammerfest. Da vi hadde lagt til kai gikk vi en tur i byen og så oss om. De fleste tittet innom Isbjørnklubben, hvor man fikk skriftlig bevis for at man hadde vært der om ønskelig.

Det var også mulig å ta en sightseeing buss, men jeg tror ingen av oss benyttet seg av dette.
Prisnivået på tilleggsopplevelsene langs vår kyst var meget høy, så de ble dårlig benyttet av oss.
Vi gikk ombord i båten igjen og snart var det tid for en herlig lunsj, hvor vi fra bordet så at vi kjørte ut fra Hammerfest og satte nesen mot Øksfjord.

Hammerfest kommune (nordsamisk: Hámmárfeastta gielda) ligger på Kvaløya med bruforbindelse til fastlandet. Til tross for beliggenheten nord for polarsirkelen har byen en isfri havn. På Melkøya , rett utenfor Hammerfest, ligger landanlegget til Statoil,  som behandler og kjøler ned gassen fra Snøhvitfeltet. Anlegget ble igangsatt høsten 2007 og er Nord-Norges største industrianlegg.
I 2005 kom Hammerfest på UNESCOs verdensarvliste med det nordligste målepunkt i Struves meridianbue.
Hammerfest fikk bystatus i 1789, sin første lege i 1793 og første brannmann i 1839.
I 1868 ble byens føste vannverk bygget og i 1870 finnmarks første telegrafstasjon.
I 1890 brant to tredjedler av byen ned og under andre verdenskrig ble byen bombet og systematisk nedbrent, kun gravkappelet fra 1937 sto igjen, og er i dag byens eldste hus.
I 1891 var Hammerfest den første byen i Norge og Nord-Europa som hadde elektrisk gatebelysning.

I Øksfjord hadde vi kun et kvarters stopp, så det ble å se stedet fra dekk. Stedet lå idyllisk  til ved det blå havet, med et høyt fjell i bakgrunnen. Vi kunne se oppdrettsanlegg utover i havet.

Øksfjord (nordsamisk: Ákšovuotna, kvensk: Aksuvuono) er et tettsted og administrasjonssenteret i Loppa kommune. Stedet har i dag en moderne fôrfabrikk og en rekke fiskeoppdrettsanlegg. I tillegg produseres mye av
isoporkassene som brukes av laksenæringen i Vest-Finnmark og Nord-Troms her.

Vi la fra kai og fortsatt sydover og passerer Lopphavet et åpent havstykke mellom Fugløya og Arnøya i Troms og Sørøya i Finnmark, 70 km bredt, et av de værhardeste strøk langs leia nordpå.
Det er påvist store svampsamfunn og korallrev i havområdet.
Det tok ca. 2 timer å passere Lopphavet og vi forsatte til Skjervøy.

 

 

Skjervøy (nordsamisk: Skiervvá, kvensk: Kieruan) og er et tettsted i kommunen med samme navn.
Det ble i 1999 gjort politisk vedtak om at Skjervøys tusenårssted skal ha en tilknytning til Leonhard Seppala, den verdenskjente hundekjøreren som vokste opp på Skjervøy

Under den korte stund vi lå til kai i Skjervøy hadde vi en startet på en deilig middag, så det var kun gjennom viduene i spisesalen vi så stedet.
Vi fortsatte turen videre turen sydover og møtte nok et Hurtigruteskip MS Trollfjord på vei nordover.
Etter middagen gikk vi enten til lugarene eller til en av salongene på skipet før vi seilte inn til Tromsø by night.
Tromsøs innseiling var flott å skue med mange lys og stjerner på himmelen. Ishavskatedralen lå flott flombelyst, det samme gjorde flere andre bygninger.
Vi gikk i land, noen for å besøke ”Rorbua” andre for en tur til katedralen og midnattskonsert.
Jeg var med til sistnevnte og hadde en flott konsert i katedralen, som var vakker men spesiell. Jeg hadde gledet meg til å se Europas største glassmosaikk, «Kristi gjenkomst» fra 1972, men ble skuffet over at det store flotte vinduet ikke var opplyst utenifra. Glassmosaikken framsto derfor svært anonymt og grå, det ble imidlertid fortalt at det er fantastisk skue når solen belyser det.

  Tromsø (nordsamisk: Romsa, kvensk/finsk: Tromssa) er den største byen i Nord-Norge..
Byens største arbeidsplasser er Universitetet i Tromsø og Universitetssykehuset Nord-Norge.
Tromsø lufthavn ligger på Langnes, ca 4 km fra sentrum. Flyplassen er Norges femte største, med ca. 1,4 millioner passasjerer i året.
De to største bedriftene er SpareBank 1 Nord-Norge og Norges Råfisklag. Macks Ølbryggeri er muligens byens mest kjente merkevaren
Besøkende på 1800-tallet ble ofte svært overrasket over dannelse, språkkunnskaper og kultur i Tromsø, og en gjestende tysker kalte byen «Nordens Paris», mens Bjørnstjerne Bjørnson rapporterte til sin Karoline at «her er kun champagne og spetakkel».
I 1940 var Tromsø det frie Norges hovedstad i tre uker mens Oslo og Sør-Norge var okkupert. Kong Haakon og regjeringen forlot imidlertid Tromsø med krysseren «Devonshire» 7. juni 1940. Slagskipet «Tirpitz» ble senket i Håkøybotn utenfor Tromsø 12. november 1944.

Vi gikk ombord igjen og skipet la ut fra kai og fortsatte til neste anløpssted Finnsnes, mens vi lå behaglig i våre senger.
Skipet anløp nok Finnsnes vil jeg tro uten at noen av oss merket det, før det fortsatt sydover til Harstad hvor vi kom inn om morgenen.
Skipet lå til kai i en halv time, så vi var alle på dekk for å beskue byen, hvor to av våre deltagere hadde bodd en tid, Arvid og Anne. Det viste seg også at disse nå var nygiftet og om kvelden ble det holdt champagne sammenkomst for feiring av deres 2 ukers bryllupsdag.

Fra Harstad var det mulig å ta buss til Sortland, det var noen fra vår gruppe som gjorde dette..

Harstad
(nordsamisk: Háštá) eneste by på Norges største øy, omtales gjerne som Vågsfjordens perle.
Harstad kommune omfatter mange småøyer og det høyeste fjellet er
Sætertinden med sine 1094 meter over havet.
Byen er et viktig trafikknutepunkt og administrasjons- og skolesenter i Sør-Troms. Rikard Kaarbø regnes som byens grunnlegger og anla Harstad Mekaniske Verksted i 1895, og siden da har verftsindustrien hatt stor betydning for byens utvikling.

Harstad kalles ofte for kulturbyen i nord, og er fast vertskap for Festspillene i Nord-Norge, som siden 1965 er arrangert hvert år.
Trondenes er kommunens tusenårssted, området har bygninger fra gammel og ny tid, og fornminner av forskjellige slag.
Harstad er tidligere forsvarsby, og i Trondenes leir finner man den severdige
Adolfkanonen fra andre verdenskrig. Kong Haakon VII avduket den 20. juli 1950 en statue av generalmajor Carl Gustav Fleischer i Generalhagen i Harstad.

Etter en liten halvtimen begynte vi på en ny etappe av vår tur.
For oss passasjerer var det frokost som sto i tankene, vi gikk til spisesalen og fikk vasket oss på hendene med ”sprit” for bakteriene ikke skulle følge oss inn til maten. Dette var en prosess vi måtte gjennom flere ganger pr. dag.

Hele veien både dag to og dag tre, var fantastisk flott, med klar blå himmel, blank sjø og en forholdsvis god temperatur.
Vi beundret fortsatt den fantastiske naturen rundt oss, med høye snødekkede fjell, små idylliske øyer og hus på øde områder.
Vårt neste anløps sted var Risøyhamn, men før vi kom ditt skulle vi igjennom Risøyrenna.

Risøyrenna er en utgravd del av Risøysundet, offisielt åpnet 25. juni 1922. Før mudringen som var fullført i 1922, var det mulig å ri over sundet, eller «Risøyvikkje» som det ble kalt, ved fjære sjø. Mudringen var en betingelse for å få Hurtigruta til å seile gjennom Vesterålen.
Renna er en smal, kunstig passasje gjennom sandbankene nord om Risøyhamn som er 4,8 km lang, 7 meter dyp og med en bunnbredde på 100 meter og to kursendringer, så her må skipperen ha tunga rett i munnen.
Litt sør om Risøyrenna går
Andøybrua som er ei spennbetongbru med et hovedspenn på 110 meter og en total lengde på 750 meter som krysser Risøysundet.

Risøyhamn er et tettsted i Andøy kommune med 211 innbyggere 1. januar 2009.

Etter å ha sett på kaiaktiviter og ut over det lille stedet et kvarter, seilte vi videre mot neste stoppested Sortland.

Vi seilte inn til Sortland og tittet etter den blå byen, imidlertid var det ikke mange hus med blå farge.
Som alle de steder vi har sett langs kysten er det fantastisk natur og noen flotte bruer vi kan skue. Her møtte vi igjen de som hadde tatt bussen fra Harstad.
Liggetid ved kai var kort, så det ble ingen tur i land. I stedet ventet en god lunsj på oss.

Sortland (nordsamisk: Suortta) profileres som «Den blå byen ved sundet» etter et initiativ om å male alle bygninger i nyanser av blått. Dette prosjektet er imidlertid omstridt blant innbyggerne på Sortland. I dag er det et titalls bygninger i sentrum som er blå.

Det meste av Sortland kommune er knyttet sammen med veier. men bruene er viktige for Sortland, likeså tunnelene. Sortland er handelssenter for Vesterålen.  Kystvaktbasen for Nord-Norge ligger på Sortland, flere av skipene til Kystvakten lå ved kai.
En av bedriftene som har gjort Sortland kjent er Vesteraalens Hermetikkfabrikk.

Skipet seilte ut fra Sortland, mens vi var på vei til vår neste lunsj.
Vi fortsatte sydover i et fantastisk vær og med fjell og vil natur og spred bebyggelse. Vi ”forsto” hvorfor det er så mange fra nord i vår egen by, det kan muligens bero på ensomheten ved å bo på steder der det kun er et eller to hus, ingen vei. Byen kan da virke mer fristende i hvert fall for en stund, trodde vi.
Etter lunsj satt vi enten på dekk, i panoramasalongen eller andre steder på skipet, hvis vi ikke foretrakk en strekk på lugaren.

Neste havn var Stokmarknes. Her var det en times stopp og de aller fleste gikk en tur rundt i Stokmarknes sine gater. Vi var vel litt overrasket over at sentrum av stedet ikke var større, men vår tid var jo også avgrenset. 

Stokmarknes
er hurtigrutas hjemsted, og ved hurtigrutekaia ligger Hurtigrutemuseet. I tilknytning til museet ligger den gamle hurtigruta MS «Finnmarken» på land og utgjør et karakteristisk landemerke. Det var i Stokmarknes at Richard With fikk ideen til Hurtigruten i 1893.
Riksvei 82 går forbi Stokmarknes mellom Melbu og Sortland. Den lille øya
Børøya med boligområder og industri er knyttet til Stokmarknes med Børøybrua. Der har Nordlaks hovedkontor og oppdrettsanlegg. Børøya er kommunens viktigste industriområde, her arbeider om lag 500 mennesker fra 25 nasjoner.

Da vi kom på skipet igjen ble det opplyst at det på dekk, kunne kjøpes Trollfjord krus og Lumumba, (kakao og krem, med eller uten cognac) vaffel og trollkrem. Dette var PR for Trollfjorden, som dessverre for oss fortsatt var vinterstengt. 
Imidlertid seilte vi inn til Trollfjordens munning, hvor vi kunne se innover den trange fjorden, hvor det var uttrolig at noe skip kunne gå inn
Vi så ørner som seilte stille i luften over oss, de var nok vant til at det ble kastet ut noen godbiter til dem.
Det var også mulig å være med på Havørn safari og få Trollfjord frimerker stemplet med Trollfjordstempel ombord.
Vi fortsatte turen sydover og kunne bare beundre den flotte naturen rundt oss.
Neste stopp var Svolvær, som er Lofotens hovedstad.

I Svolvær var det en lang stopp, så alle gikk en tur i land. Her var flere museer og flotte gater og torg. Alle lette etter ”Svolvær geita” oppe i fjellheimen, men den var ikke lett å få øye på. På alle bilder ser den så stor ut, men i fjellsiden, ser den ut som en fyrstikkeske.
Det var også herfra mulig å ta buss videre til Stamsund, men jeg tror ingen fra oss var med på denne turen.

Svolvær (samisk: Spållavuolle eller Suolu-vær, = «Øy-været») Svolvær er Lofotens største befolkningssted, fiskevær og handelssenter. Her ligger Lofoten tingrett og administrasjonen av Lofotfisket.
I tettstedet Kabelvåg, som også ligger innenfor Vaagan kommune, finner vi Nordland kunst- og filmfagskole og flere gallerier og museer.

Verkstedindustrien er den største i Nord-Norge. Vågan kommune er også en av Norges største oppdrettskommuner.

En av de mest kjente fjelltoppene ved Svolvær er Svolværgeita / samisk: Spålla, og ble første gang besteget i 1910. Et annet fjell er Vågakallen, som med sine 942 moh. skuer ut over sitt rike, Lofoten og Lofothavet. I følge gamle sagn er «Vågakallen» den tidligere kongen i Lofoten, som ble til stein i møte med sola.

Vi rusler ombord i skipet igjen og tok fatt på turen til Stamsund. Under veis møtte vi M/S Lofoten, som var på vei nordover.
Vi hadde ikke annet å gjøre en å innta en herlig middag, mens vi beundret naturen rundt oss, før vi igjen gikk på dekk for å se utover Stamsund.

  Stamsund er et tettsted i med 1 016 innbyggere 1. januar 2009. Stamsund er et viktig fiskevær med Aker Seafoods J. M. Johansen A/S og Nordland Havfiske A/S som viktigste bedrifter. Nordland Havfiske A/S er det største trålselskapet i Nord-Norge.

Stamsund har et stort kulturliv med to frie teatergrupper, Figurteateret i Nordland, kunstgalleri og flere kunstnere. Om vinteren finnes det en alpinbakke. Stamsund kan i tillegg by på naturopplevelser i både til fjells og til havs.

Skipet la fra kai og vi ruslet litt rundt på skipet eller satt oss i en av salongene for og nyte en kopp kaffe eller annet, før vi la oss.
Skipet holdt stø kurs over Vestfjorden før den la til kai i Bodø langt på natt.
Jeg tror det var de færreste som merket dette, ei heller neste stopp som var Ørnes tidlige neste morgen.
Vi våknet opp til en ny flott dag og skipet var på vei til Nesna da vi gikk til frokost, samt kunne nyte utsikten fra dekk før vi kom fram.
På denne havstrekningn møtte vi nok et Hurtigrute skip MS Midnatsol, båten vi hadde innover til Geiranger, da vi var på tur på Vestlandet.
Under frokosten passerte vi også Polarsirkelen, men det var få av oss som fikk dette med seg.
Det var mulig å få kjøpt frimerker og få disse stemplet med Polarsirkel stempelet.

Skipet lå kun et kvarter til kai i Nesna, før vi igjen var på vei videre sydover.
Neste stopp for oss var Sandnessjøen.
Skipet la til kai midt i byen og vi gikk en rusletur og koste oss i det fine været. Vi så bl.a. statuen av Petter- Dass med sin ruvende skikkelse, muligens ikke i høyden, men mer i bredde og myndighet.

Sandnessjøen er en by og administrasjonssenteret i Alstahaug kommune. Stedet ligger på Helgelandskysten, like ved fjellkjeden De syv søstre.
Med lang kai i en god havn er byen et trafikknutepunkt for ytre Helgeland og det viktigste handelsstedet for de omliggende kommunene Herøy og Dønna, og er ende anløps sted for hurtigbåttjenesten Nordlandsekspressen. Transportselskapet Helgelandske har sin hovedadministrasjon her. Sykehuset i Sandnessjøen er en del av Helgelandssykehuset, og er med sine omlag 300 ansatte, byens største arbeidsgiver. Ellers utgjør industrien en viktig del av byens sysselsetting.
På Sandnesgården bodde høvdingen Torolv Kveldulvsson og sagakvinnen Sigrid omkring 870. Noen kilometer sør for byen ligger Alstahaug kirke og Petter Dass-museet.

Vi fortsetter turen sydover og beundrer fjellkjeden De syv Søstre fra dekk, et fantastisk skue med sine syv topper på 900 til 1100 m.o.h., i hvit snø og med sol og blå himmel.
Så var det mat igjen, lunsjen venter og skipet seiler mot Brønnøysund.

Etter et par timer seiler skipet inn til Brønnøysund, hvor noe av det første vi så var de karakteristiske bygningene til Brønnøysund registrene. Dette var litt gøy, da vi nettopp hadde avsendt papirer for å bli registrert i Enhetsregistret der, vi lurte på om vi skulle gå bort å høre hvordan det gikk, men det var søndag. De fleste ble på dekk og så byen herfra.

Brønnøysund ligger ved kysten og kalles gjerne «Kystbyen midt i Norge». Brønnøysund er også regionsenter for Sør-Helgeland.
Fra Brønnøysund kan du i sør se byens kjente landemerke Torghatten. Byen er sannsynligvis mest kjent for den statlige registeretaten, Brønnøysundregistrene, som har 500 ansatte.
Fra Brønnøysund går det en 550 meter lang bro, Brønnøysundbrua, over til Hestøya med vei videre til Kvaløya og Torget.
Rett utenfor byen ligger Skarsåsen, et gammelt kystfort fra Andre verdenskrig, med blant annet en kanonstilling, lyskaster, løpegraver og tunneler. Området passer bra for den som vil oppleve både historie og friluftsliv.
Norsk Havbrukssenter er et besøks- og utviklingssenter for norsk havbruksnæring som ligger på Toft. På senteret kan man se et moderne oppdrettsanlegg med fóringssystem, kontrollrom, undervannskameraer, lakseoppdrett og torskeoppdrett
.

Vi var igjen klar for en ny etappe nå mot Rørvik.
Like etter at vi har begynt på den nye strekningen, ser vi Brønnøysunds mest kjente landemerke Torghatten med sitt hull høyt oppe i fjellsiden. Det var mange som tok bilde, men det var vanskelig å forstå at hullet er 160 meter langt og 35 meter høyt, samt 15 meter bredt. 

Vi hadde ikke annet å forta oss, sitte i en av salongene eller på dekk og beundre det flotte været og den blikkstille sjøen og den ville naturen, før det igjen var tid for middag.
Like etter middag legger vi til kai i Rørvik, her ble noen med den lokale guiden til Kystkultursentret Norveg, som kunne minne om operaen i Sydney, eller vi spaserte litt rundt på egenhånd.
Ved kaien lå hurtigrute skipet MS Vesterålen og det ble spilt fra dekket på denne.

Rørvik er et tettsted og administrasjonssenteret i Vikna kommune. Selve tettstedet ligger i typisk kystlandskap og er for det meste gammel og ny trehusbebyggelse. Rørvik er en betydelig fiskehavn, og Telenor har et av sine kundeservice-sentre her. Ved Rørvik ligger Nærøysundbrua som forbinder Vikna med fastlandet (Nærøy). Viktigste næringsveier i Rørvik er fiskeri, havbruk og telekommunikasjon.
Den 21. oktober 1962 gikk hurtigruteskipet MS «Sanct Svithun» ned utenfor Nordøyan fyr.

Vi la igjen ut fra kai og begynt på seilingen langs Helgeland og Trøndelagskysten. Vi fikk beskjed om at det ville bli noe ruskevær om natten, men det sov vi over. Neste morgen la vi til i Trondheim, været var ikke så fint som det vi hadde hatt det, men bra.
Da vi kom til kaien lå nordgående hurtigrute MS Nordkapp der allerede.
Da flere av oss hadde vært i Trondheim tidligere, ble de fleste ombord og spiste en deilig frokost.
Skipet la til i utkanten av Trondheim, så det var et stykke inn til sentrum.
Etter lossing av personer og gods, satt skipet nesen utover Trondheimsfjorden igjen, vi så  Munkholmen og store deler av byen med Nidarosdomen fra dekk eller Panoramasalongen.

Trondheim
(tidligere Nidaros og Trondhjem) er den tredje mest folkerike kommunen, og tredje største byen i Norge.
  Trondheim ble ifølge historien grunnlagt av Olav Tryggvason i år 997, men mye tyder på at det da allerede var et tettsted.  Trondheim er sete for fylkesadministrasjonen i Sør-Trøndelag og sete for Nidaros bispedømme. Trondheim er i første rekke en handels og skoleby, men har også mye industri.

Nidarosdomen, er Norges viktigste kirke. I 1070 startet byggingen av Nidarosdomen, over Olav den Helliges grav, ferdig første gang i 1320.

Vi seiler ut Trondheimsfjorden mens vi inntar vår lunsj. Været er noe grått, men det er forholdsvis lite vind, så skipet går rolig. Vi ser at landskapet har endret seg, det er ikke lenger de høye Nordnorske fjellene med snø på toppene, men mer landsbruksland.
Etter hvert så vi igjen fjellmassivene som vi har mange av i dette landet, men de var annerledes enn det vi hadde sett nordover.
Etter noen timer legger vi til i Kristiansund, en vakker by på tre øyer. Det var ikke lenge vi lå til kai, så vi beundret byen fra dekk, med unntak av de som skulle være med bussen langs Atlanterhavsvegen.

Kristiansund (oppkalt etter kong Christian VI) er en by omgitt av hav og fjorder. Mot nord ligger Atlanterhavet.
Det er havna, og plasseringen langs skipsleia som har skapt byen Kristiansund. Byen har vokst fram gjennom fiskeri og klippfiskproduksjon mens dagens økonomi er sentrert rundt olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken.
En undersjøisk tunnel, Atlanterhavstunnelen, forbinder Kristiansund med nabokommunen Averøy. Tunnelen gir forbindelse til
Atlanterhavsveien til Hustadvika.
I april 1940 ble Kristiansund bombet av tyske fly og mesteparten av den gamle trebebyggelsen ble ruiner
.
En årlig tradisjon før jul er pepperkakebyen. Husene i byen blir da bygget av pepperkaker

Atlanterhavsvegen Bud–Kristiansund er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren.

Vi starter nå på turen langs Mørekysten og over Hustadvika.
Hustadvika er drøyt 10 nautiske mil åpent havstykke utenfor Fræna, mellom Kristiansund og Molde og regnes som et av de farligste langs norskekysten. Det har vært flere skip som har forlist her i det urene farvannet 1.5 til 2 nautiske mil fra land.

Vi var heldige og merket ikke noe særlig til bølgene som slo inn fra Norskehavet her.
Snart var det også tid for middag igjen, og denne var nydelig som vanlig. Rett etter middag begynte vi på innseilingen til Molde. Vi så både hotellet Seilet og ”Røkkeløkka.”

Molde,
navnet antas å komme fra et norrønt gårdsnavn, Moldar, en flertallsform av mold. Byvåpenet, en hval som jager sild inn i en tønne, henspiller på byens opprinnelige livsgrunnlag – eksport av sild og tømmer.
Mot slutten av 1800-tallet fikk de norske fjordene en annen funksjon enn den tradisjonelle som transportårer, de ble turistattraksjoner. Fjorden, Moldepanoramaet, som har 222 tinder, og en idyllisk småby med trehusbebyggelse, bugnende hager, parkanlegg og alléer gjorde at Molde ble fjordbyen fremfor noen på Vestlandet. Det var i denne perioden Molde fikk tilnavnet «Rosenes by».

Den 23. april 1940 ankom Håkon 7. og kronprins Olav Molde med dampskipet «Romsdal» fra Åfarnes, og utover dagen fulgte regjeringsmedlemmene og deler av sentraladministrasjonen og gullbeholdningen i biler fra Lesja. Krysseren «Glasgow» til Molde for å eskortere kongefølget og regjeringen fra Molde.
Et bilde av Kong Haakon og kronprins Olav under Kongebjørka ved Glomstua gikk verden rundt og skapte oppmerksomhet rundt Norges situasjon.

I fortsatt gråvær fortsatte turen mot Ålesund, hvor vi la til kai mens vi lå i våre senger.
Jeg vet ikke om noen var ute for å se på byen, mange av oss hadde vært er på vår tur til Vestlandet.
Skipet la fra kai og startet på etappen over Stadhavet, som er et åpent havstykke hvor været kan være meget ubehagelig.

I løpet av natten passerte vi Torvik og Måløy og på morgenkvisten Florø.
Noen få morgenfugler fikk med seg utsikten over Florø før vi seilte videre til Bergen.

Denne 6.morgnen var været igjen blitt behagelig og vi sto opp og inntok vår frokost, før vi begynte å pakke. For at personalet skulle kunne gjøre rent måtte vi være ute av lugarene kl. 10.00. Bagasjen ble tatt i land av personalet og vi kunne hente den i terminalen i Bergen.
Vi seilte inn til Bergen og kunne se både Ulriken og Akvariet i det gode været.

Bergen
er en by, omgitt av De syv fjell, og ofte kalt Vestlandets hovedstad.
Bergen ble grunnlagt av Olav Kyrre i 1070 med navnet Bjørgvin, som betyr
«den grønne engen mellom fjellene».
Bryggen i Bergen står oppført på UNESCOs verdensarvsliste og minner om byens historiske
tilknytning til Hansaforbundet. Bergens bysang heter «Udsigter fra Ulriken».

Byens historiske hjerte er sentrert rundt Vågen. Ytterst på østsiden ligger Holmen, nå Bergenhus festning med
Håkonshallen og Rosenkrantztårnet.  Festningskaien ender ved Bradbenken, som er basen for skoleskipet Statsraad Lehmkuhl fra 1914, et av verdens best bevarte skværriggede seilskip.
På Nordnesligger Nordnesparken med Nordnes sjøbad og Akvariet.
Vest for denne ligger Ole Bulls plass omgitt av teatre, hoteller og restauranter, og med grøntområde med statuen av Ole Bull.  Sør for Ole Bulls plass ligger
Byparken med Musikkpaviljongen og statuen av Edvard Grieg, lenger sør ligger Festplassen og statuen av Christian Michelsen ved Lille Lungegårdsvann.
I tillegg til ovenstående bydeler finnes bl.a. Laksevåg,
Årstad , Gyldenpris, Åsane, Arna og
Sandviken som det kunne vært skrevet flere sider om
.

Vi gikk i land fra MS Nordlys og ombord i ventende buss. Bussen tok oss med på en ekstra liten tur, slik at vi kunne få sett noe av byen, før den kjørte oss til Flesland flyplass.
Her booket vi oss inn og tok fly til Gardermoen.

Det virket som alle var enige om at vi hadde hatt en fantastisk tur, både med vær, naturopplevelser og hyggelig samvære, samt mye og utrolig god mat. (det var nok + på vekta).

  Ja nå er turen over og vi går i land fra Hurtigruta.
Bussen tar oss til Flesland og vi tar flyet til Gardermoen.

Nyeste kommentarer

08.03 | 17:47

Hei til dere.
Jeg finner ikke vedtektene våre - hvor skal jeg lete? Hilsen H-W

23.01 | 10:08

Burde vi ikke ha skrevet styret for 2017 (2018) istedenfor 2015

17.12 | 23:06

Du er påmeldt

17.12 | 23:04

Øyvind - Anne Britt og Leif og Elisabeth
Melder seg på Barcelona turen.